Min historie
jeg er en mamma , som er 41 år gammel. Jeg har vært samboer med kjæresten min siden 2014. Og vi har ønsket oss barn de siste 4/5 årene. Jeg har hatt noen tøffe år hvor jeg ikke har klart å dele så mye underveis, men ønsket nå å starte denne nettsiden, for å kunne dele den lange reisen, oppturer og nedturer , følelser , tanker og usikkerhet som gjerne følger med IVF reisen, i tillegg til at man kan møte andre i samme situasjon og få dele tankene sine.
Da ønsket om barn ble større….
Det startet da vi kjøpte vår egen leilighet. Etter å ha leid i mange år, fikk vi endelig mulighet til å kjøpe vår egen bolig. Ønsket om barn hadde nok vært der før dette også, men vi var alltid klare på at bolig måtte i boks før vi i det hele tatt kunne prøve å få ønskedrømmen oppfylt. Vi fant ganske raskt ut at vi trengte hjelp, og grunnet min høye alder (38) så kunne vi ikke vente for lenge. Vi blir da henvist til en gynekolog som skulle gjøre undersøkelser for å se om det var noen problemer med meg eller samboer. Da vi startet hos gynekologen, var vi spente og gledet oss til å komme igang. De fant ut at alt så bra ut med oss begge, så vi kunne prøve noen piller som kanskje skulle hjelpe til med å stimulere flere egg. Dette forsøket følte vi ganske raskt var bortkaster tid. Jeg ble eldre, og tiden gikk. Og endelig skulle vi søkes inn til oslo universitetssykehus(Ullevål) , som ufrivillig barnløse. Det er vel egentlig her det hele startet.
IVF-reisen
Vi ventet ca en stund før vi fikk svar fra Oslo Universitetssykehus ,avdeling Ullevål. Her skulle vi nå komme til en samtale for å finne ut om dette var veien å gå. Jeg kan huske jeg gruet meg og tenkte “hva hvis vi får ,nei. Tenk om vi ikke er egnet.” Samtalen gikk fint, og vi var ett skritt nærmere. Veien videre var å bli innkalt til oppstartssamtale på rikshospitalets ivf-avdeling. Det tok ikke veldig lang tid før vi fikk denne innkallelsen. Vi skulle snakke om behandlingen, om medisiner, og om å forberede oss på at det kunne bli tøft. Det ble 3 ferske forsøk og ett fryseforsøk, før det da ble avsluttet uten så mye som en positiv test. Dette var forferdelig vondt og jeg klarte ikke forholde meg til at det nå var slutt. Vi fant en privat klinikk som vi tenkte passet oss i forhold til reisevei og fordi vi hadde hørt mye bra om dette stedet. ETT FORSØK TOK DET, og så ble jeg gravid på første innsett. jeg ønsker å dele denne reisen med dere her inne, og håper dere kan få noe igjen for å lese om oppturer , nedturer og alle følelser man går igjennom.
Da drømmen ble til virkelighet…
Selvom jeg nå var blitt gravid, var det ikke sånn at bekymringene bare stoppet. De tok bare en annen form . Jeg var redd for å gjøre noe feil. Jeg kommer til å utdype dette mer i bloggen. Det var rett og slett en tøff graviditet psykisk sett. Men den følelsen jeg fikk da den lille gutten lå i armene mine, toppet alt og jeg kunne iallfall slippe tak i bekymringene som gravid. Men nå gikk det over i bekymringer for det lille mennesket. Jeg var selvfølgelig aller mest glad og i en heftig kjærlighetsrus over denne lille skapningen vi hadde skapt sammen. Han var det vakreste jeg noengang hadde sett. Det er en følelelse av kjærlighet som aldri blir borte, den er konstant og den er så sterk. I tillegg til alt det fine, fikk jeg en enorm bekymring for å gjøre alt riktig så det lille vidunderet ikke ble skadet. Heldigvis kom jeg meg igjennom det også, og alt har gått bra. Men veien hit var tung og den var lang, og vi er mange der ute som føler det samme og som trenger å føle at man ikke er alene. Derfor startet jeg denne nettsiden , for å gi kunne gi den støtten jeg engang trengte.